12 Jan 50! – hvorfor gruer jeg meg sånn?

I dag fyller jeg femti. Jeg har mange tanker og har stresset mye over dette i lang tid. De to sifrene føles som en enorm omveltning jeg ikke er helt klar for, selv om de ikke er mer enn to siffer. Jeg må innrømme at jeg ikke trives helt med å bli 50 – det er litt vanskelig å snakke eller skrive om det. Jeg har prøvd å unngå henvendelser fra media og fra venner.

Det er slitsomt og utrolig rart. Jeg er den jeg føler jeg alltid har vært, bare en eldre variant.

Jeg ser jo at jeg ikke ser ut som om når jeg var 19 lenger, på kroppen, og på et par grå hår (det sitter langt inne å si). Helst vil jeg være den jeg alltid har vært. Samtidig har jeg ikke lyst til å se ut som en nittenåring. Flere spør meg om jeg som modell ikke synes det er krise å ikke se ut som jeg gjorde tidligere, men saken er at jeg ikke vil se ut som jeg gjør på bilder fra min ungdom.

Jeg vil ikke se ut som døtrene mine. Jeg er i en annen fase av livet.

Hvorfor er det så rart å bli 50 mon tro? Jeg tror det har med å gjøre at jeg aldri vil bli yngre enn jeg er nå. Livet er i endring, og jeg åpner siden til et nytt kapittel av livet mitt, noe som alltid kjennes skremmende. Jeg har mange utrolige minner bak meg, men tror at det ligger en god del minner igjen fremover også.

Jeg husker for eksempel attenårsdagen min som om den skulle være i går. Jeg flyttet inn i min første leilighet, men hadde ikke møbler. Jeg inviterte venner til middag på stuegulvet, hvor jeg la ut duk som bord, og puter til stoler. Kvelden var fylt med taler, latter sang, og god mat – akkurat slik en attenårsdag skal være. Jeg hadde hele livet foran meg.

Som 20-åring var jeg på Maldivene med italienske Vogue, og opplevde magien i å ligge på en hvit sandstrand og se på stjernene.

Da jeg fylte 25 ble jeg skikkelig feiret av hele Elizabeth Arden teamet. Jeg ankom Four Seasons i LA, åpnet hotelldøren og ble møtt av et hav av blomster. Det var ikke mulig å sitte på stolene, legge seg i sengen eller bevege seg på gulvet. Det føltes nesten som en scene i en dårlig romantisk komedie, men var samtidig helt fantastisk. At dette, samt 46 andre minneverdige bursdager er forbi, skremmer meg.

Bildet øverst og dette er tatt av Se & Hør fotograf Espen Solli på Grand Hotel. Reportasjen kommer 20. januar i Se & Hør.

Livet mitt er bra, fint og deilig. Jeg har to herlige jenter, en jobb jeg elsker og utrolige venner som støtter og passer på. Jeg har, etter å ha søkt i mange år, funnet min biologiske far, og hele slekten har tatt meg i mot med åpne armer. Jeg har verdens beste mor og bonuspappa i Sverige. Ingenting slår en helg i Hällefors med god mat, peiskos og et glass whisky. Nå er tiden inne for at jeg kan gjøre det jeg vil, mens jentene mine er store nok til å ha egne liv og større ansvar for seg selv enn før – selv om de heldigvis bor hjemme en liten stund til.

Å bli 50 er en milepæl, og jeg tror vi alle etterhvert som årene går får angst over hvor fort livet har gått.

Men, tross alt, er det å bli eldre, modnere og kanskje litt klokere også en fin ting. I dag skal jeg gå med hodet hevet, og være stolt over å ha kommet så langt i livet. Og jeg skal glede meg til hva enn fremtiden bringer.

Er det noe som er sikkert, er det at livet på langt nær er over enda!

Bilde fra i dag tidlig hvor jeg ble overrasket av jentene mine og Olaf.