Vendela Kirsebom | Farvel til Farmen
16166
post-template-default,single,single-post,postid-16166,single-format-standard,ajax_fade,page_not_loaded,,qode-title-hidden,paspartu_enabled,paspartu_on_bottom_fixed,qode-theme-ver-10.0,wpb-js-composer js-comp-ver-5.6,vc_responsive

Farvel til Farmen

For et fantastisk gjensyn det har vært!

Jeg og døtrene mine har sett på sammen, og det har vært utrolig hyggelig å gjenoppleve tiden på Storøy gård, dyrene og menneskene som jeg delte ukene der med. Hver episode har vært et gledelig gjensyn med alt. Og jeg har ledd og grått.

Jeg lo da jeg så at Lothe gikk rundt med en vaskebøtte og lot som om han var opptatt, for at jeg ikke skulle sette han i sving med vasking og støv-tørking.

Og jeg gråt på nytt igjen når den lille kalven døde, når kopplammene ble hentet og når alle dyrene dro. Og så har jeg kjent på kjærligheten til den flotte familien jeg fikk der. Jeg ønsket å utfordre meg selv, og det ble mange muligheter til det. Både med alle oppgavene, og ikke minst med det å skulle være Storbonde og ta ansvar for at vi sammen fikk fullført alle oppgavene. Kjempespennende og lærerikt.

Det var helt spesielt å være der, og jeg elsket hver eneste dag. Jeg trivdes på gården fra første stund, og helt unikt å få lov til å drive en gård på samme måte som det ble gjort for 100 år siden. For gården var kanskje enda mere primitiv enn det som kom frem på tv, og både oppbevaring og tilbereding av mat måtte gjøres så veldig annerledes enn det vi er vant til i dag.

Arbeidsoppgavene var tidkrevende, og vi jobbet hardt og mye. Vi hadde ikke klokke, og mistet litt tidsfølelsen.

Vanligvis snur man seg i sengen og sover videre når man våkner grytidlig, men her visste vi jo ikke helt om det var morgen eller ikke, når vi våknet og det begynte å bli lyst. Mange arbeidsoppgaver ventet, så det var bare å stå opp og gå i gang. Produksjonsselskapet fortalte senere at vi av og til hadde startet i 0300-tiden på natten.

Det jeg også sitter igjen med er tanken om hvor lite vi egentlig trenger for å ha det bra.

En sekk med klær holdt helt fint, og som dere vet så brukte jeg Haukeli-genseren fra Sandnes Garn som jeg arvet etter min mormor mye (og jeg har fått høre at jeg hadde den bak frem noen ganger). Jeg tenkte ikke så mye over det, bare tok den på meg når det var kaldt og vi skulle ut og jobbe. Jeg har fått så utrolig mange kommentarer og spørsmål om den, og Sandnes Garn har tatt kontakt med meg for å relansere genseren. Det er gøy.

Nå er eventyret over, og jeg er så takknemlig for å ha fått muligheten til å være med på det.

For i tillegg til alle opplevelsene og nye venner, har det gitt meg mange nye spennende muligheter. Jeg har fått overveldende mange hyggelige tilbakemeldinger og invitasjoner. Jeg skal være med på lamming på flere steder nå i vår, og skal også holde flere foredrag om norsk landbruk. Et spennende nytt fokusområde. Jeg har alltid vært glad i å lage mat og bruke gode råvarer, og har nå en stor respekt og bevissthet rundt kortreist mat og viktigheten av norsk landbruk.

Gratulerer så mye til Lothe. Han er virkelig en verdig vinner, som jeg har den største respekt for.

Jeg valgte å gi han min stemme, fordi han var så utrolig raus og real gjennom hele tiden på gården.

Selv om det var en konkurranse, tok han meg med ut i stallen og rundt på gården for å fortelle meg alt det han tenkte at jeg burde vite om ulike redskap og gårdsdrift, i tilfelle jeg kom til finalen.

Jeg er tilbake igjen i hverdagen, uten ny bil, men med så utrolig mange nye og berikende inntrykk, opplevelser – og gode venner.

Jeg føler meg som en vinner

Foto: Espen Sollie/TV2